hvilket gress, hvilket levende vann av liv kan gi oss liv,
hvor kan ordet bli avjordet
proposisjonene som styrer salme og tale,
dansen, byen og skalaen som måler
– Octavio Paz
Å komme til nye måter å leve ut en lidenskap
Gå ut for å finne det nærmeste treet og beskriv det
Å finne et tre uansett Og beskrive det
Kaster beskrivelsen bort Går hjem
Sitter veldig stille i en stol og har en orgasme.
– Inger Christensen
I vår, akkurat som sist sommer og sommeren før der igjen, gikk senatet i Berlin ut i mediene og ba borgerne om å vanne de yngste trærne utenfor bygningene på grunn av en pågående tørke. Hjelper du ikke til, dør de yngste trærne, og en del av verden forsvinner. Så enkelt er det. Likevel, jeg har vanskeligheter med å forestille meg at noen skulle gå hele veien ut døren en gang i uken og vanne trærne med fem liter vann fordi de bryr seg nevneverdig om det lokale økosystemet. Jeg mener ikke å høre kynisk ut, men helt ærlig, still deg selv spørsmålet, utover å sortere plast fra papir og annet søppel, hva gjør vi, egentlig, for å restrukturere våre liv, fra bunnen opp, i skyggene av den sjette store utryddelsen? Eller for å stille spørsmålet på en annen måte, slik filosofen Catherine Malabou gjør, «Hvordan kan vi føle genuint ansvar for det vi har gjort mot jorden om en slik handling er et resultat av en avhengig og avhengighetsdannende slumring av ansvar i seg selv? Det virker umulig å produsere en genuin bevissthet om avhengighet (bevissthet om avhengighet er alltid en avhengighetsdannende form for bevissthet).»i Løsningen, mener hun, kan kun være iscenesettelsen av nye avhengigheter som kan bidra til å bryte med gamle. Økologi må derfor være en ny libidinal økonomi. Den typen av ansvar som klimakrisen etterspør, er i tillegg ekstremt paradoksal i den grad det innebærer en erkjennelse av en vesentlig lammelse av ansvar. Vår følelse av og for en form for frihet som drives framover av en eiendomssyk individualisme, gjør at vi ikke kommer oss noen vei. Likegyldighet har blitt en global nåværende stimmung.
Så, hva gjør vi? Hva nå? «Å se jorden før verdens ende», skriver poeten Ed Roberson i et av sine dikt med samme tittel. Jeg tenker mye på den setningen om dagen, om å se, være nærværende, ydmyk og øm, og hvordan det må være en gjensidig praksis som involverer læring og avlæring, noe må kastes bort, og noe nytt må legges til. «Folk griper etter sjansen til å se / jorden før verdens ende, / verdens dødsstykke lenger enn vi.» Å lære å være til stede er en praksis som består i å bryte med vårt fravær fra verden gjennom en utdyping av nye sensibiliteter. Vi er ikke alene, likevel fortsetter vi å leve som om vi var isolerte subjekt uten tilknytning til verden rundt oss. Om vi skal overleve (her), og bli innfødt til plass, må vi lære oss å snakke i animasjonens grammatikk, skriver Robin Wall Kimmerer. Det vil si, vi må lære oss å snakke i og med språket til plass. Plass er relasjon og delte fellesskap uansett hvor mye vi snakker over og forbi hverandre; uten plass er vi ikke; «jeg er fordi plass.» (Eve Tuck) Men hvordan tenke plass, eller allmenningen på nytt når allmenningen, slik Fred Moten og Stefano Harney har trukket fram, historisk har blitt ansett for å være en samling av «individer-i-forhold,» en sosialitet basert på individet? Som en motsats til denne privatiserte oppfatningen har Moten og Harney utviklet begrepet underallmenningen (the undercommons): «Når vi formulerte underallmenningen, prøvde vi å se noe under individualiseringen som allmennheten bærer, skjuler, og prøver å regulere. Det er det som er gitt i umuligheten av den ene og utmattelsen av selve ideen om Det ene.»ii
Underallmenningen, derfor, som en praksis av utvidete relasjoner og gjensidighet. Et sted hvor vi jobber for det som er gratis og delt, og synger i det vakre kommunistklagekoret på utkanten av en by. Verden er gratis, men den kommer ikke til deg eller mot deg uten arbeid. Den spirituelle underveien er en følelse, et felt, en lyttende vandring, men og en samtale. Spirituelt arbeid er hardt arbeid og offer. Jeg leste et sted at selv vannet – elver, hav, innsjøer, bekker – har hukommelse, sine egne minner. Hvordan koble oss til disse minnene, impulsene, vibrasjonene vi føler og flyter med? I teksten «Hunger as Teacher»iii skriver den colombianske kunstneren Carolina Caycedo om El Quimbo, et hydroelektrisk damprosjekt på Magadalena Elven, hvor elven nektet å skifte kurs. EL Quimbo er en dam bygd på Yuma elven – navnet lokale urfolk bruker for Magdalena Elven, Colombias viktigste vannvei – ved det multinasjonale konglomeratet Endesa-Emgesa – og hvordan hun begynte å undersøke dens eksistens etter å ha lest overskriften «Elven nekter å forandre sin kurs» i Mars 2012. I en samtale med Zoila Ninco blir hun fortalt at Yuma hadde vokst på den måten den gjorde fordi den visste at den handlingen ville stanse arbeidet. «I alle miljøkonflikter jeg har nær kunnskap om, spiller elver, fjell, dyr, jungler, og mineraler alle en aktiv rolle i innsatsen for territorial motstand,» sier Ninco. Kanskje det er unødvendig å si det, men Ninco kan kun kjenne til slike relasjoner om de har blitt omsorgsfullt ivaretatt, sett, anerkjent, og etterpå utviklet videre i samband med det som har blitt vist og sagt.
«Vi måtte lære å lytte, ikke bare snakke. Derfor svarer vi at vi ikke vet hva vi er, når noen spør hva vi er. Vi er en hybrid, et resultat av virkeligheten.» (Subcomandante Marcos)
Denne teksten er en invitasjon; linjer trukket i luften og i sanden; en lyttende vandring, en queer landing i landet vi befinner oss i og på; begjæret etter noe annet, en performativ provokasjon (om queerness fortsatt provoserer), et kart opptegnet for å tenke på vår tid og våre liv på en annen måte. Utopi som noe annet – tenker jeg med Jose Esteban Munoz mens hodet beveger seg til en beat av DJ Sprinkles – noe bedre, en annen måte å tenke den politiske forestillingsevnen som et kollektivt, men også subjektivt, blivende (becoming). For meg som er samisk og queer, må denne kollektive forestillingsevnen inkludere både erotikk, ekstase og en ny økologi i håp om en ny morgen.
Treptow Kanal
At times, this land will shake your un- / derstanding of the world / and confusion will eat away at your sense / of humanity / but at least you will feel normal.
– Vernon Ah Kee
For noen år siden hadde jeg en drøm; jeg var ute og vandret når kroppen plutselig begynte å føle en dragning mot Treptow Kanalen som går gjennom nord-Neukølln. I drømmen kunne jeg føle en stemme i kroppen min, men ikke høre den; «Hei gamle venn» sier kanalen, og spør, «Hvor er du? Har du det bra? Det er lenge siden du har vært her. Vender du tilbake snart?» Siden jeg kjenner kanalen veldig godt og i tillegg har en sommerplass langs kanalen, går jeg sakte mot plassen jeg har returnert til i snart 9 år. Jeg setter meg på en trapp som går mot vannoverflaten, åpner en øl, fyrer en sigarett, ser rundt på området – en tykk lunge av grønt vokser vilt på hver side av vannet, og skjuler oss fullstendig. Vi snakker ikke sammen, men en samtale pågår mellom meg selv og området. Ingenting er utenfor eller innenfor; alt eksisterer på det samme planet, den samme vektoren. På et tidspunkt begynner vannet å bevege seg raskt mot høyre på min side, og til venstre på motsatt side. Et ubehag sprer seg i kroppen, og så går jeg under vannoverflaten. Når jeg våkner skriver jeg ned drømmen, spiser en rask frokost, drikker kaffe, pakker ryggsekken, og så går jeg til sommerplassen min allerede i februar.
Nå er det sommer igjen, de irrgrønne sommerfuglene har returnert, ender flyter forbi – fortsatt en fulltallig familie – en stork letter og rører så vidt det er vannoverflaten med bena, i buskene bak meg hører jeg en vårkåt mannlig trost, og en hakkespett jeg kun har sett ved et par tilfeller; og her er et par ekorn som springer rundt nysgjerrig, og der, på motsatt side av kanalen i skyggene, hopper en hare gjennom tornebuskene. Med jevne mellomrom durer det båter forbi, både privateide og enorme tankskip som frakter metallskrot, men også sand fra en fabrikk litt lenger opp kanalen. I avstanden mellom en bro til en annen rydder jeg hver vår alt søppelet jeg finner; plastflasker og glassflasker i poser til de hjemløse lenger opp, plastskrot, barneleker, barnevogner (bare i år fant jeg to), kofferter, bager, sko, øreplugger, handlekurver de øst-europeiske fiskerne har hentet opp, sigarettsneiper og tomme forpakninger, verst av alt er de miniskule bitene av plast, papir (såfremt det ikke allerede har løst seg opp) osv., alt går i fire-fem søppelposer. Utrolig nok lærte jeg i fjor av en kar som oversatte mellom meg og de som henter søppel at jeg må ta alt søppelet jeg har skrapt sammen til fyllingen selv. Om jeg bare plasserer det ved siden av en søppeldunk får jeg bot på flere hundre euro. Så nå kaster jeg alt i forskjellige dunker. Etterpå, som tradisjonen er, arrangerer jeg en liten seremoni på plassen min; finner et fuglerede på bakken, noen halvtykke pinner i samme lengde, tynne kvister, et rep, litt tørt gress, og så lager jeg en pinneflåte; plasserer redet på toppen, mens jeg takker området for alt jeg har fått og opplevd her det siste året; deretter setter jeg fyr på redet, og sender det brennende ned kanalen; et brennende farvel inn i solen. Kraften til en seremoni ligger i koblingen mellom det hverdagslige og det hellige. Hva annet kan du gi til jorden, spør Kimmerer, når den allerede har alt? «Hva kan du gi, annet enn en del av deg selv? En hjemmelagd seremoni, en seremoni som skaper hjem.» Fra dette båndet vokser det fram ansvar.
Jeg kommer hit for å lytte, være til stede; kroppen lytter og vinden snakker over og med huden som også tenker. Var ikke dette vårt første språk, et språk som aktivt strekker seg mot rytmen til vår mors hjerte? Om verden er kjødelig, «hvor skal vi sette grensen mellom kroppen og verden?» (Merleau-Ponty) Området snakker, gir ekko, på en måte jeg finner vanskelig å skrive om med opplysningstidens rasjonalitet og behov for fysiske bevis og forklaringer. Ordene går ikke dit. Et sted mellom tekstur og formløshet, hvordan gi det rom uten at man krever eiendommelighet? «Å lytte våker over det uventet.» (Anne Dufourmantelle)iv
Hasenheide
I stubbornly choose not to choose; I choose drifting: I continue.
– Roland Barthes
Kartlegging er alltid en situert politisk prosess som involverer sosial kontekst, hensikt og effekt. Eller, en term som resonnerer bedre med det jeg søker, «opposisjons-kartlegging»; en måte å utfordre den dominante makt-effekten kartlegging ofte fører med seg; en kartlegging som forstyrrer maktrelasjoner. Når jeg cruiser i buskene i Hasenheide, og senere skriver det ned, sladrer om det, eller bare danser fordi det er mitt, deltar jeg i en form for opposisjons-kartlegging; jeg trekker løse linjer uten grenser eller bare i luften som en veibeskrivelse; «I stedet for å være klart tilgjengelig som bevis, har queerness i stedet eksistert som innuendo, sladder, flyktige øyeblikk og performancer som kun er ment å interageres med innenfor en spesifikk epistemologiske sfære», så fort noen utenforstående kommer for nært, fordufter queerness uten spor, minner Munoz oss om i teksten «Ephemera as Evidence». Denne flyktige følelsen resonnerer og gir en somatisk vibrasjon i luften i cruising-området som energi – ikke bare mellom mennesker, men mellom mennesker, omgivelser, pust, og jordens puls. Ekorn, fugler, harer, rev og homser, går alle rundt her med en større bevissthet om omgivelsene og seg selv, nettopp fordi de alle må være var de og det som ser (eller kanskje ikke ifall du er en ekshibisjonist), de og det som står utenfor det åpne. Å vandre rundt i labyrinten av feite busker og vekster, begjær, og opptrådte stier er, mer enn andre steder, å ha en kropp, være bevisst kroppen, fordi den her må bruke et annet språk enn det verbale, det vil si, kroppen blir et tegn, et tegn som kommuniserer begjær, gester, signaler, en berørelse (som også kan aktiveres på avstand); her er en anonym kropp, her er et sosialt felt oppstått i og som flyktige felleskap, her er en sugejobb, her er en arm, her er hud, her er du. Her er det ikke ord som rører deg over huden, men gester, varme, kulde, vind, lyd, variasjoner i terrenget. Jeg mener ikke å gjøre kåte og nysgjerrige homofile, og skjulte homofile menn (noen av dem familiefolk) til dyr – hvis reaksjonsevne er likt et primat – i stedet vil jeg forstå cruising som en måte å bryte med gitte ruteformete algoritmiske bevegelser og begjær lastet ned som en derive-app eller Grindr.
Om vi følger den Argentinske poeten, forskeren og aktivisten Nestor Perlongher – som i sine undersøkelser blant sexarbeidere og homofile i Buenos Aires bygger videre på Felix Guattaris konsept om en “begjærende kartografi” – basert på affekt og kroppsliggjort praksis – kan vi begynne å skjelne hvordan kartlegging, begjær og blivende er flettet sammen. Gjennom en slik tilnærming er Perlongher i stand til å avgrense “kartet over det andre Brasil: den minoritære tilblivelsens Brasil – bli svart, bli kvinne, bli homofil, bli barn osv. – fra marginaliserings- og minoritetsprosesser.” En queer tilblivelse gjennomsyret av kreativitet og fantasi – konstruksjonen av en otherwise. Som Cristel M. Jusino Díaz skriver i forordet til essayet Minoritarian Becomings,v “begjærende kartografier handler ikke om å reprodusere et fast punkt – despotens sentrale øye – men drift: i den driften bringes livstrømmene som gir liv til territoriet fram, slik en surfer rir på bølgene i et libidinal hav.” Vår kartleggingsoppgave da er ikke å fange eller fryse, men å tillate en ubegrenset strøm av queer tilblivelse. Perlongher skriver: «Å bli/tilblivelse, (becoming) er ikke en måte å transformere seg til en annen,» men snarere å entre i eller å inngå i avvikende allianser; å tillate smitte; å mikses med det som er annerledes. «Å bli er ikke å bevege seg fra et punkt til et annet, men snarere en måte å gå inn mellom det som er «imellom.» Å bli dyr betyr ikke å forvandle seg til et dyr, men heller å ta på seg et dyrs funksjonsevne, «hva et dyr er i stand til.»» Om vi tenker på disse formene for tilblivelse i et større rammeverk, kan vi si at det eksisterer et potensial i cruising som bryter med barrierer, som går på tvers av klasse, etnisitet, alder, sosiale posisjoner osv. Et sosialt felt derfor, heller enn et nettverk hvis hensikt alltid er (ut)vinning og ekstraksjon; reproduseringen av et spesifikt sosiokulturelt og økonomisk stratum. Sosiale felt derimot er åpne for forskjeller innad blant forskjellene vi deler, og forskjellene vi søker. Tim Dean kaller cruising, treffende nok, for fremmede møter i modernitetens mørke, som en referanse til mørke kjellere og rom hvor såkalte avvikende seksuelle praksiser utfolder seg blant fremmede menn og i mange tilfeller i dag, også kvinner. Men også som en henvisning til frykten for det/den fremmede, derfor cruising som en motgift til modernitetens eiendommelige og derfor privatiserende grep. Sistnevnte speiles gjennom blant annet byplanlegging, hvor queere rom som klubber, barer, puber, eller andre sosiale møtesteder alltid risikerer å bli presset ut til fordel for en byøkonomi og planlegging som veldig ofte ikke tar hensyn til LGBTQ menneskers behov og liv. Et godt eksempel er hvordan parkvesenet i Berlin tynner buskene i cruisingområdet i Hasenheide for å unngå uønskede aktiviteter i framtiden. Det er kanskje unødvendig å si det, men det har ikke vært en suksessfylt strategi så langt. Selv under korona-okkupasjonen når buskene og trærne var på sitt tynneste, så jeg folk som hadde seg i buskene. Selv drev jeg bare felt-undersøkelser.
Du kan ikke eie det du gir offer til og forbinder deg selv med, likeledes kan du ikke eie utvekslingen som er den andre partnerens deltagelse når du cruiser; i begge tilfellene er møtet og relasjonen (uansett hvor flyktige disse er) – i kraft av sin motstand mot et eiendommelig grep – avhengig av noe uholdbart i sin beste mening, noe du ikke kan holde fast ved annet som en gest, en gave, et offer, en delt (subjektiv) ekstase, et flyktig øyeblikk du deler der og da og ikke senere som noe annet. Denne uangripelige kvaliteten er queerness’ styrke.
I likhet med Munoz er jeg er interessert i ekstase som energi, som en måte å gå ut av seg selv og (inn) i et annet (delt) rom. Både når jeg cruiser og ofrer, gir jeg og tar energi; energi er det som utvikles og utveksles. Munoz skriver, «Å kjenne til ekstase er å ha en følelse av aktualitetens bevegelse, å forstå en tidsmessig enhet, som inkluderer fortiden (å ha vært), fremtiden (det som ennå-ikke er) og nåtiden (skapelse-nåtiden). Denne midlertidig kalibrerte ideen om ekstase inneholder potensialet for å hjelpe oss med å møte en queer temporalitet, noe som ikke er den lineariteten som mange av oss har kalt streit tid.» Med andre ord handler det om å ta et steg ut av den streite tidens her og nå. Spesielt finner jeg en interessant kobling mellom Munoz’ oppfordring og urfolksfilsofiens spiralformede retninger, som også involverer fortiden (hva ville våre forfedre gjort?), nåtiden (hvordan responderer vi på og tar ansvar for gavene vi fikk fra våre forfedre?), og framtiden (hva gir vi videre?). Derfor er ikke ekstasen jeg tenker med primært noe vi finner på et svett dansegulv, selv om den også er gjeldende. I stedet tenker jeg på hvordan ekstase handler om å dras ut av og utenfor seg selv, og hvordan denne opplevelsen kan overføres til naturen og en økotemporal relasjonalitet. Å ofre og å cruise er å nekte det suverene individets makt over andre; er å anerkjenne det/den andre. I begge tilfellene må du gi deg hen til en ukjent (størrelse), det vil si, du må falle i en queer land(ing). Queerness er noe vi gjør (et verb), og ikke så mye noe vi er (et substantiv); en spirituell landing en følelse et felt en lyttende vandring; du kan kreve queerness like lite som du kan kreve det spirituelle eller cruising; det eneste du kan tilby, er deg selv, som er å si, din kropp, som er å si, et gyldig instrument.
Å ofre tilbyr en queer bro, eller en queer transport for å si det med Munoz, en måte «å forlate et her og nå til fordel for et der og da.» Når jeg da kombinerer queerness med økoetikk, eller økotemporalitet, er det for å skape nye stier, alternative veier på utkanten av en by som ikke vil ha oss, men heller ikke kan tilby oss det vi trenger, et der og da for en umulig tilstand. Som min venn Andres Sarabia formulerte det i en samtale vi hadde: «Let us go back to nature (because the city has thrown us queers out of private).»
Tempelhof
There is a field. We don’t question its meaning or try to find narrative or accessibility. There is a simply a field. (Jake Skeet)
En vakker, grå og hvit hønsehauk sitter på et gjerde noen hundre meter inn mot feltet, nesten hver gang jeg entrer Tempelhof fra Kreuzberg. Jeg har derfor mange ganger hatt på følelsen av at hen sitter der og venter på at jeg skal komme, som for å hilse på meg, for å vise til at vi har møttes før og fortsetter å se hverandre. Først stopper jeg alltid noen meter unna så jeg ikke skremmer hen, hilser, sier hei, noen ganger med kroppen, andre ganger med det verbale språket; det spiller egentlig ingen rolle hvordan, så lenge jeg er bevisst det andre livet, den andres bevissthet om seg selv og meg, så lenge jeg viser respekt. Så fort jeg går videre flyr hen alltid av gårde igjen. Når jeg beskriver til britt kramvig denne hønsehauken som sitter der og venter på meg, forteller hun om Ingmar, en sjø-samisk healer som, for å hente kunnskap om naturen, «ser inn i naturen.» Et eksempel er når han skal på havet, og han kan se på skyene over fjellet om det er verdt å dra ut eller ikke. Som han sier det, «Når tåken er jevn over fjelltoppen, er havet vanskelig; når tåken beveger seg, kan havet være stille. Slik fungerer naturen. … Himmelen og skyene er like forbundet som det gode og onde. Det er ikke nødvendig å bli overveldet.» Likeledes kan Ingmar «se inn i været» heller enn å «se på været.» Forskjellen er viktig skriver kramvig, og understreker at «å se i været,» som «å se i naturen,» ikke primært handler om det øyet kan observere (vestens foretrukne sans), men heller refererer «til helheten av de sanseopplevelsene, og systematiseringen av disse opplevelsene som Ingmar har fått innsikt i gjennom et langt liv som fisker.» Akkurat som Songhayfolket kan lukte hekser og høre forfedre, kan Ingmar høre både endringer i vindretning, og måtene havet bryter og vinden bygges. «I tillegg kan (du) også lukte når det skjer endringer, enten i vindretning eller oppbygning av lavt trykk eller høyt trykk.» Er ikke dette eksempler på utvidete relasjoner, en måte å frasi seg suverenitetens eiesyke logikk, som i dag er måten vi forstår og pleier allmenningen på? Marken og landet, prøver jeg å si, ser etter oss om vi behandler den med gjensidig respekt og omsorg. Det blir ofte sagt at dyr ikke kan snakke, men som mange urfolk har poengtert, hvorfor skulle de snakke til deg når du i utgangspunktet ikke hører etter?
Opplevelsen jeg har med hønsehauken på Tempelhof er ikke det samme som å se inn i været, for å si det med Ingmar, det er ikke været jeg ser etter, men logikken fungerer langs samme akse, i en utfolding og folding hvor hele meg og den andre lytter, i et lyttende samvær som tar ansvar for hverandres respons. For å bruke et samisk konsept har kramvig benyttet seg av ordet Gulahallat, som både betyr samtale og forståelse; et gjensidig verb bestående av «gullat (å høre) og det gjensidige suffikset – hallat (å snakke).» Irja Seurujärvi-Kari har for eksempel introdusert verbene «áddehallat (å forstå hverandre), og birgehallat (å komme overrens med hverandre). Ettersom gulahallat er forbundet med å høre eller å lytte i-mellom og å høre og lytte sammen, er det i utgangspunktet noe man bare kan praktisere med andre.»
Tiergarten
Ligger på ryggen, utmattet, dagen har løpt over huden under en sol som hoster ignorant. Puster knust glass og et kart / kun fuglene kan lese. Fiskebenskyer former seg over hodet og jeg tenker på kusina mi Hege, og áddjá / hvordan de lærte meg å se / morgendagens vær / i skyene.
Ecologue
«Til det sted der et liv finner sted,» skriver kramvig om forgjengelighetens praksiser og mening, om å finne noe vakkert (monumentalt) i en planke som er en gave som bærer med seg sporene av å ha ligget lenge i naturen. På et tidspunkt i livet mitt ble marken og landet redusert til ord, eller for å si det med kunstneren Amar Kanwar, «ord om informasjon, sinne, protest, sykluser av vold, og responsen til den.» Det jeg ble gitt, var ikke lenger holdbart. Det eneste jeg kunne gjøre var å lære meg å se og høre, gå, og å lytte på nytt, ikke bare til mitt eget liv og det jeg følte som i økende grad et gap mellom meg selv og jorden, men til det som gir meg et liv utenfor det rent vesentlige som mat og umiddelbar omsorg. Det vil si, jeg måtte tillate meg selv å falle i og med det ukjente – en praksis av fallenhet – eller mer presist, falle ut av paradis, og inn i og med jordens animerende rundhet. Kompasset i meg måte reaktiveres. Som jeg sa til en venn, jeg bor her, lever her, puster, vandrer og går meg vill her, går i sirkler her, cruiser, ofrer, og jobber her, dette er mitt land. Jeg har en fot på land, en annen i vann, kroppen kjenner ingen grenser.
Berlin, 2020
NOTES
i Malabou er en fransk filosof som jobber i spennet mellom neuroscience, og da spesielt epigenetikk, psykoanalyse og filosofi, gjennom fenomenet som er traume. Heller enn å se på hjernen som adskilt fra omgivelsene og ens miljø, trekker hun linjer mellom biologi og hjernens plass i økosystemet. Malabou har derimot blitt kritisert for å legge for stor vekt på det mentale, og hjernen, men selv mener jeg at et holistisk tankesett ikke kan utelukke det ene fra det andre. Problemet ligger i selve spesialiseringen, og måten den ofte vegrer seg for å favne bredere og slik inkludere andre perspektiv til samme problemstilling. At klimakrisen og er et mentalt problem for mennesker, utelukker ikke kapitalistisk fundamentalisme, kolonialisme, osv. som like viktige bestanddeler. Om kapitalismen og kolonialismen er en del av problemet, er det nettopp gjennom måtene de produserer forskjellige former for avhengighet i oss gjennom alt vi kan eie, ta og ha.
ii Fred Moten and Stefano Harney, Propositions for non-Fascist Living: Tentative and Urgent – Plantocracy or Communism. Edited by Maria Hlavajova and Wietske Maas, bak
iii Carolina Caycedo, Hunger as Teacher, Social Text Online, June 7, 2018: https://socialtextjournal.org/periscope_article/hunger-as-a-teacher/
iv Anne Dufourmantelle, Power of Gentleness. Meditations on the Risk of Living, translated by Katherine Payne and Vincent Sallé, Fordham University Press 2018
v Minoritarian Becomings, Néstor Perlongher, Preface by Cristel M. Jusino Díaz, https://hemisphericinstitute.org/en/emisferica-102/10-2-essays/minoritarian-becomings.html
niilas helander (1983) er en samisk nomade for tiden bosatt i Berlin. Han har en BA fra Fotohøgskolan i Gøteborg, og en MFA fra kunstakademiet i Malmø. Han har tidligere arbeidet som assistent for fotografen Tom Sandberg.
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-NoDerivatives 4.0 International License.